Hvem oppfant egentlig håndballspillet?

Det er et godt spørsmål. Jo mer man forsøker å undersøke dette, desto vanskeligere er det å besvare. Hvis vi setter følgende kriterier for et håndballspill:
•Det er om å gjøre å lage mål og hindre motstanderen i å score mål.
•Det må eksistere regler for å kalle det et håndballspill.

Hvis vi aksepterer at disse kriteriene må tilfredsstilles for at vi kan kalle spillet for et håndballspill, ble sporten ”oppfunnet” av en professor ved Prahas universitet, Dr. Jozef Klenka, i 1892, men tsjekkerne har aldri påberopt seg farskapet.

Når det er snakk om tilgjengelige regler for et spill kalt håndball, er den danske gymnastikklæreren og senere løytnanten Holger Nielsen ubestridt først ute. I 1906 ga han ut på Idrættens Forlag sitt lille hefte ”Vejledning i Haandbold”, men innen Holger Nielsen kom så langt, må han selvsagt ha spilt håndball uten trykte regler. Den første håndballkamp beskrevet i Danmark foregikk på Ordrup Cyklebane i august 1903, mens det første fotografi av en håndballkamp stammer fra den danske byen Randers i 1904.

Også i Tyskland ble det spilt håndball på et tidlig tidspunkt. Den første utgaven av ”Feldhandball” (11-manns utendørshåndball) ble utarbeidet i 1912 av tyskeren Hirschmann, generalsekretær i det internasjonale fotballforbundet (FIFA). Banen var 80 x 40 meter , og målet 5 x 2,10 meter. Målgården var åtte meter og det ble spilt med offsideregler. Dette var imidlertid håndballspill forbeholdt menn. Kvinner og ungdom spilte håndball på en bane som var mer lik den vi har i dag, 40 x 20 meter og målene var 2,5 x 2 meter. I 1919 fikk den tyske idrettslæreren Karl Schelenz Heisers ”kvinnfolkball” omstrukturert til en mer ”moderne” for for konkurranseidrett, nemlig Feldhandball.

På kongressen til Det internasjonale friidrettsforbundet (!), IAAF, i Haag, Nederland i 1926 ble det oppnevnt en komité til å utarbeide internasjonale regler for utendørs 11-mannshåndball. Året etter, i 1927, ble International Amateur Handball Federation (IAHF) etablert i forbindelse med sommer-OL i Amsterdam. Norge var ikke med i starten, men følgende land var representert: Danmark, Finland, Frankrike, Hellas, Irland, Sverige, Tyskland, Østerrike, Canada og USA. I 1936 hadde IAHF allerede 23 medlemsland og sporten fikk internasjonal oppmerksomhet i forbindelse med at 11-mannshåndball sto på programmet i Berlin-OL det året.

I forbindelse med Berlin-OL i 1936 ble det etter sigende foretatt valg på demokratisk vis i IAHF, men resten av dette forbundets levetid ble medlemmene stort sett oppnevnt av den tyske riksdagen. IAHF ble da identisk med Det tyske håndballforbundet. Da 2. verdenskrig var over, fantes ikke lenger noe internasjonalt håndballforbund, så med initiativ fra Sverige ble det i 1946 stiftet et nytt internasjonalt håndballforbund (IHF). Åtte land møttes til den første kongressen i København: Danmark, Finland, Frankrike, Nederland, Norge, Polen, Sveits og Sverige. Det har skjedd en voldsom utvikling siden den gang, og i dag teller IHF 145 medlemsnasjoner.

Pionérårene i Norge
Ikke noe idrettsforbund her i landet er blitt stiftet på så spinkelt grunnlag som Norges Håndballforbund da det ble organisert i 1937. Det fantes da bare to klubber som drev denne form for idrett, Sportsklubben Arild og Ullern skiklubb.

Interessen for håndballspillet fikk vi først og fremst under den olympiske håndballturneringen i 1936, der fem europeiske nasjoner og USA deltok. Forut for dette hadde imidlertid en type fotball-preget håndball vært spilt i diverse skolegårder rundt omkring i Norge. Allerede i 1922 utkom ei bok her i landet hvor også håndball var viet et eget kapittel. Den var skrevet av Hans Hegna, senere et velkjent håndballnavn. Boka het ”Friluftsleik og idrett for skoleungdom” og ble spredd til en rekke av landets folkeskoler.

I Tyskland, Danmark og Sverige hadde håndballspillet vært drevet i mange år uten at noen i Norge hadde fått særlig kjennskap til det. Ildsjelen Øyvind Mørck Smith, medlem i Arild, reiste i 1936 til Göteborg og fikk Redbergslid Idrottsklubb, som hadde vært svensk mester i håndball et par år, til å besøke Oslo for å propagandere for dette nye ballspillet. Søndag 11. oktober 1936 ankom Redbergslids Idrottsklubb med to lag for å vise nordmenn hva håndball egentlig gikk ut på. Tennishallen på Skøyen i Oslo ble benyttet, en sal svenskene syntes var noe liten med sin lengde på 24 x 15 meter, men svenskene mente allikevel de skulle få vist frem det fascinerende håndballspillet med stor fart og spenning. De vel 200 tilskuerne ble imponert og de få fremmøtte fra pressen ga god omtale i avisene. ”Her var noe nytt og spennende som også vi i Norge burde kunne utvikle til å bli en virkelig masseidrett, ikke minst for piker og damer som ikke hadde noen idrettsgren å samles om i den varme årstiden.”

Det første norgesmesterskapet for kvinner ble arrangert i 1938 og Nordstrand ble de første norgesmesterne da de vant 1 – 0 over Bækkelaget i finalen. I 1939 ble det første norgesmesterskapet for menn arrangert med Arild og Nordstrand i finalen. Arild vant med 6 – 5.

Håndball – en kvinneidrett i Norge
To overskrifter i media i 1939 kan stå som symbol på håndball som en kvinneidrett her til lands. Den første er fra daværende Tidens Tegn og den andre fra et utgått kvinneblad, Urd.

”Endelig DEN RETTE SPORT for kvinnene”
”HÅNDBALL er blitt damenes fotball”

De som leser dette med et skarpt blikk kan få tak i noe av forklaringen på utviklingen av håndball i Norge. Samme idrett ble for eksempel en mannsidrett i Tyskland og Sverige. Hvis vi vil forstå dagens håndball i et samfunnsmessig perspektiv, må vi se på dens historie.

Det var ingen tilfeldighet at håndball i Norge, Sverige og Tyskland utviklet seg forskjellig. Idrettens tilbud til de to kjønn var den gang ulik i de tre landene. I Sverige og Tyskland hadde kvinne-friidrett flere utøvere enn i håndball. Norske kvinner hadde dessuten færre idretter å velge mellom enn sine konkurrenter i Sverige og Tyskland. Dessuten var håndball det første lagspill for kvinner i Norge. Kvinner i Tyskland ble i 1925 anbefalt å spille kurvball istedenfor håndball, fordi sistnevnte var for ”maskulint”. Norske menn hadde imidlertid i 1937 tre lagidretter utenom håndball: først og fremst fotball, men også bandy og ishockey. I Norge spilte man dessuten ”bare” 7-manns håndball, mens de ”store gutta” i Sverige og Tyskland spilte 11-manns håndball. Det var det som var målet.

Laila Schou Nilsens sentrale rolle:
Den verdenskjente idrettsstjernen var viktig for håndball-kvinnene. Uten henne hadde kvinnehåndball lenge blitt omtalt som ”lek” og ikke seriøs idrett i media. Hun bygget opp kvinnehåndballen i Grefsen før og etter krigen. I en turnering i april 1940 – like før nazistene okkuperte Norge – laget hun 17 av lagets 20 mål. I forkant av NM året før hadde Aftenposten denne overskriften: ”Nordstrand mot Laila i finalen”. I tillegg til å være en suveren spiller, arrangerte hun vellykkede håndballturneringer, var lagleder, av og til trener, uoffisiell og senere offisiell administrator på forbundsplan.

Håndball i mediene
I dagens medieverden står og faller medieinteressen med personlighetene, og dem har det vært mange av i norsk håndball. Med nå lenge referatene dominerte avisspaltene og yrkesjournalistene hadde preferanser i andre idretter, var det ikke lett å få den oppmerksomhet man mente å ha krav på. Dessuten syntes mange journalister det var vanskelig å referere en håndballkamp med sitt høye tempo og mange skiftninger – og så var det kvinnelig dominans. Ikke få hadde kun forakt til overs for denne «jentesporten». Likestilling på idrettens område lå mange år inn i fremtiden.

Kampen om spalteplass var hard. Avisene brukte langt mindre plass på idrett i 40- og 50-årene enn i dag. Etablerte idretter som friidrett og fotball dominerte sommersesongene like etter krigen. Det var en ulik kamp som en ny idrett, attpå til kvinnedominert, var dømt til å tape. Bedre var det ikke i radio: Fotball var nærmest enerådende sammen med friidrett. Å lese opp et landslagsutak i håndball var uhørt.

Da håndball flyttet innendørs i 1955, måtte situasjonen forandre seg, trodde man. Men ski og skøyter var ingen lettere motstandere enn sommeridrettene, og nykommerne tapte selvfølgelig igjen. I 1960 kom fjernsynet. En ny mulighet åpnet seg. Men heller ikke i TV var det lett å få innpass, selv om NHF var blant de forbund som hadde avtale med NRK allerede fra starten av. Hallene som det var blitt noen av på slutten av 50-tallet, var absolutt egnet til TV-produksjon. Resultatene var heller ikke flatterende for håndballspillet, som egentlig paset som hånd i hanske for det nye mediet: Raskt skiftende spill på en liten og oversiktlig flate, mange mål og ditto redninger, dramatikk på banen og nærhet både til spillere og publikum.

Med TV åpnet det seg nye muligheter for å finansiere idretten, særlig på topplanet. Den økende kommersialismen utløste kreativitet og nye motsetninger. Det reklamefrie NRK, som den gang hadde monopol, motsatte seg all reklame som ikke allerede fantes i hallene. Reklamen skulle ikke være rettet mot seerne, som skulle få et mest mulig rent bilde – ikke særlig realistisk sett med dagens øyne.

Idrette prøvde seg på alle tenkelige og utenkelige måter. Reglene som gjaldt i Norge kunne umulig gjelde utenfor landets grenser. Som tenkt, så gjort. Plutselig befant det norske kvinnelandslaget seg i begivenhetenes sentrum: En landskamp borte mot Danmark skulle TV-overføres, og det norske laget stilte med draktreklame, som var forbudt ved TV-sendinger den gang. Rolf Rustad satt på kommentatorplass og var også daglig leder av TV-sporten. Ingen overordnede var tilgjengelig hjemme. Avgjørelsen var hans. Først utsatte han den. Kanskje dunne håndballederne snakkes til fornuft i pausen? Men nei, Larvik Line marsjerte ut på banen også i 2. omgang – og kampen ble aldri vist i norsk fjernsyn. Ikke mange ukene etter var draktreklame et faktum: Fotballforbundet hadde fått gjennomslag hos NRK-ledelsen etter sterkt påtrykk fra politikere, presse og opinion, og begivenheten som utløste det hele var cupfinalen i fotball, mye viktigere enn en sølle treningskamp i håndball, til og med for kvinner.

Et annet stridsspørsmål var direkte eller forkutte sendinger. Fjernsynet stjal publikum, ble det hevdet. I denne saken lå Håndballforbundet i forkant av utviklingen og aksepterte direkte sending. Utviklingen har vist at idretten godt tålte å stå på egne ben, bare begivenheten var sentral nok. Publikums nese for god underholdning sviktet ikke.

I kjølvannet av dette kom imidlertid kravet om endringer både av arrangementstid, valg av spillested og oppjustering av motstander. Terskelen for hva TV-selskapene ville vise ble stadig høyere, og idretten, også håndballen, skiftet karakter. Fra å være fritidsaktivitet og hobby, fikk den mer og mer preg av show og underholdning, vel tilrettelagt i dertil egnede haller skreddersydd for arrangementet. Idrett og medier ble avhengig av hverandre, selv om det vare var få som til å begynne med ville innrømme denne avhengigheten som viste seg i flere sammenhenger.

Samspillet mellom idrett og TV ga også andre aktører nytt spillerom på arenaen. Det dukket opp i de store, internasjonale idrettene først. Reklameselgerne så idretten som et velegnet medium for de budskap de på vegne av sine kunder skulle selge. Agentene fristet med store beløp for TV-rettigheter, som de i sin tur solgte videre i et stadig mer ekspansivt marked og med god fortjeneste. Idretten fikk økte inntekter, men samtidig forsvant store penger i agentenes lommer. Et helt nytt marked lå åpent og uprøvd der enkelte så muligheter for nye løsninger.

NHF ble etter hvert ett av de særforbund som hadde årlige avtaler med NRK. I 1986 skulle NRK overføre Norges innledende kamper i VM for kvinner i Nederland, og laget gikk fra seier til seier. Ekstrasendinger måtte til, program ble flyttet i beste sendetid for å gi plass til håndballjentene – direkte. Da bronsemedaljen var et faktum, hadde idretts-Norge fått nye yndlinger. Omtrent samtidig begynte nye TV-kanaler å gjøre seg gjeldende. Idretter som ikke tidligere hadde hatt prioritert i fjernsyn, så nye muligheter i den nye mediesituasjonen. Agentselskapene i og utenfor Norge kastet seg med glupende appetitt inn i kampen om TV-rettigheter, for med flere kanaler var det også behov for mer programvare. Ikke alle satset på riktig hest, og idretter som tidligere hadde en fremtredende plass i TV-bildet, ble mer eller mindre borte eller henvist til nisjekanaler, mens andre økte sin plass i det gode selskap.

Utvikling av sponsormarkedet
Norsk håndball har gradvis fra slutten av 1970-tallet utviklet stor interesse i sponsormarkedet. Håndball med kroppskontakt, mange flotte scoringer, action i 2 x 30 minutter, taktiske finurligheter, tekniske finesser med finter, pasninger eller skudd, kombinasjoner mellom spillere i et lagspill som setter høye krav både til spillerforståelse og tekniske ferdigheter og hvor begrepet fair play har stor gjennomslagskraft, gir en eventyrlig mulighet til å bli en stor verdensidrett.

Norsk håndball startet gradvis med å etablere sponsorkontakt gjennom driftsavtaler i bank (K-bank) og forsikring (Storebrand-Norden). Driftsavtaler som senere utviklet seg til å bli sponsorengasjementer knyttet til turneringer arrangert i Norge. Mange vil huske Polar Cup, som senere har blitt til våre årlige internasjonale turneringer for henholdsvis kvinner og menn; Møbelringen Cup og Elfag Cup.

Fra den spede begynnelse med etablering rundt sponsorengasjementer i Polar Cup og B-VM for menn i 1985, fikk håndballen sitt definitive gjennombrudd mediemessig da kvinnelandslaget under ledelse av Sven-Tore Jacobsen tok bronse i A-VM i Nederland 1986. I samme mesterskap ble det også gjennomslag for et genserkledd publikum, den gang i rødt med Posten – en aktiv medspiller.

Sponsor Service med Terje Bogen var tidlig aktiv i forhold til avtaleformidling og utvikling av håndballens reklamemuligheter. Sponsor Service utviklet, i nært samarbeid med NHF, en sponsormodell som ga gode muligheter for fleksibilitet i forhold til å ivareta sponsor/kundens behov om tilpasning til egen bedrift og reklamemønster. Gjennom introduseringen av nye kommersielle fjernsynskanaler i Norge, er det blitt mer aktuelt å fokusere på seertall i tilknytning til de ulike sendingene. Norsk håndball har i denne sammenheng markert seg som en av idrettene som har desidert høyest seertall (1.503.000 på TV – VM finalen kvinner 1999 og 882.000 på TV3 – EM finalen kvinner 1998).

Norsk håndball har store muligheter til ytterligere å øke seertallet dersom også håndballgutta lykkes sportslig. Seertallene underbygger meget tydelig at håndball kan bli en av fremtidens store idretter etter hvert som flere lærer å se hva denne sportens ingredienser består av.

Regionssamarbeid fremtidens modell
Siden de første håndballkretsene så dagens lys i 1945 og 1946, har norsk håndballs krestorganisasjon stort sett uendret (med unntak av Region Midt-Norge, som i 1995 ble regionalisert som et prøveprosjekt) frem til håndballtinget i 2003, hvor det ble besluttet en overgang fra kretsorganisering til regionsorganisering av norsk håndball.

Allerede på Forbundstinget i 1993 ble Forbundsstyrets langtidsplan, hvor det under punktet om regionalisering blant annet het at det i perioden 1993 – 1994 er et arbeidsmål for forbundsstyret å «etablere funksjonelle og hensiktsmessige regioner som kan løse fellesoppgaver og styrke kontakten mellom ulike ledd i organisasjonen», og å «utvikle regionene til et virkemiddel for å effektivisere administrative rutiner, økonomisere med ressursbruken i teknisk/administrative gjøremål og øke takten i klubbutviklingsarbeidet».

Forbundsstyret nedsatte derfor et eget utvalg, regionaliseringsutvalget (REGUT) med Kåre Geir Lio som leder. Dette utvalget fikk i oppgave å fremme forslag til en ny organisasjonsstruktur i norsk håndball basert på forbundsstyrets (og forbundstingets) forutsetninger.

REGUT startet våren 1995 et forprosjekt hvor alle kretsene i Midt-Norge (Helgeland, Nord-Trøndelag, Trondheim, Sør-Trøndelag, Nordmøre & Romsdal og Sunnmøre deltok). Resultatet av forprosjektet ble et forslag om at de seks deltagende kretsene fra og med sesongen 1995-96 som et to-årig prøveprosjekt skulle inngå i en felles administrativ enhet, NHF Region Midt-Norge (RMN). Forbundsstyret sluttet seg til dette forslaget, og prøveprosjektet ble iverksatt sommeren/høsten 1996. Et lignende prosjekt ble iverksatt i Nord-Norge, hvor kretsene Finnmark, Trons og Nordland slo seg sammen til NHF Region Nord-Norge fra sesongen 1997-98. På Forbundstinget i 2001 var det et klart flertall for en overgang fra kretsorganisering til regionsorganisering av norsk håndball. Etter dette Forbundstinget har Region Sør-Norge blitt etablert, slik at vi før Forbundstinget 2003 hadde 3 fullt operative regioner, i tillegg ble NHF Region Hedmark og Oppland regionalisert i denne perioden. Samtlige operative regioner har vist at omleggingen har ført til en frigjøring av ressurser til utviklingsorienterte oppgaver. På Forbundstinget i 2003 ble det vedtatt at alle gjenværende kretser skal være etablert innen 30.06.2004. Et 11 års regionaliseringsarbeid er endelig vedtatt.

Kilde: Norsk håndball gjennom 60 år 1997 (NHFs jubileumsbok)